Jeg synes det er artig å lese hvordan Qvotrup tenker og formulerer seg når det kommer til noe så enkelt som å samtale. Han har en evne til å bruke mange ord på noe som jeg i alle fall ser på som automatikk. I kapittel ni skriver han i avsnittet "tema, kode og program" at: Kommunikasjon er en kompleksitetsreduserende prosess. En eksternt fremkalt forstyrrelse aktiverer kommunikasjon, og denne kommunikasjon foregår via en rekke binære valg.
Det starter med et tema: temaet gir kommunikasjonen en form: man kan ikke reagere på forstyrrelsen uten å si hva reaksjonen retter seg mot og hvor den peker hen. Men å velge tema gjør at man fokuserer på en ting, fremfor noe annet.
Som regel strider man om tematikk, hva skal vi snakke om?
Så skal det legges et perspektiv på temaet; temaet skal kodifiseres. Ved å velge en kode foretas det altså en rekke distinksjoner, som sammenkobles innbyrdes.
Endelig kobles tema og kode sammen med en spesifikasjon av et program: programmet forteller så å si hva som er i ’orden’ kontra ’uorden’ eller hvordan denne ’orden’ skal etableres.
Slik kan det altså sies! Og jeg som tenkte og trodde at å snakke bare var å snakke..