Det hyperkomplekse samfunn ble også kalt den post industrielle- eller postmoderne samfunn på den tiden det utviklet seg. Utviklingen fra det moderne til det hyperkomplekse samfunn skjedde på 1960- og 70-tallet.
Idealet i et slikt samfunn er ”alt er like godt”; den sosialt beviste kultur byttes ut med den komplekse estetikk; det flotte fremfor det hensiktsmessige. I disse miljøbevarende tider har muligens noen av oss endret litt på akkurat dette synet, vi kjører buss fremfor egen bil og mange bruker el-bil fremfor den vanlige bensin eller dieselbilen. Å sitte i en liten batteribil eller i en overfylt buss er vel ikke det vi tenker på som det mest luksuriøse eller flotte.
”Å være noe” blir sett på som ”alt”. Utdanning er nøkkelen til suksess. Som Qvortrup skriver; den smarte akademikeren, prosjektmakeren og kaospiloten. Dette høres jo og veldig flott ut. Han nevner også lengselen etter karrieremessig mobilitet. Mulig at dette blir sett på som det ideelle i et hyperkomplekst samfunn, men idealet er neppe slik for meg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Om det stemmer at det endelig har oppstått en kollektiv bevissthet, så er jo det veldig bra. Men jeg er likevel kritisk til denne påstanden. Det stemmer nok at det gjelder for enkelte deler av verdenen, kanskje spesielt i en vestlige verdenen. Vi har ressurser nok til å kunne være bevisste, men har de egentlig det overalt? Mange steder er hovedfokuset å overleve. Å ikke miste den en elsker. Suksess blir å få lov til å fortsette å leve, bli frisk eller å få litt mer tid med de en bryr seg om.
SvarSlettJeg føler at det å ikke se lengre enn sin egen navle er typisk for "det hyperkomplekse samfunn", "den industrielle alder" og "den globale landsby". Sett i verdensbasis er det ekstremt få som ikke har en datamaskin, som ikke har mobiltelefon og folk som aldri har sett på fjernsyn eller brukt Internett. Det er for lett å glemme de som er svakere stilt.
Å forstå begrepet det hyperkomplekse samfunn forutsetter dessverre at man får ha slike verktøy til rådighet. Suksess er ikke alltid slik det vi forbinner det med! Suksess og luksus kan også være innebære å ha de man bryr seg om i nærheten.
SvarSlettMen på en annen side leste jeg i helga en artikkel om hva barn i Afrika ønsket seg mest av alt; Det var utdanning det! Vestlige barn ser det ikke som et privelegium å få gå på skole; Men det er nettopp det det er. Skal man utvikle begrepet utdanning videre så kan man gjennom utdanningen redusere fattigdom, sult og krig! Det er til ettertanke, også for oss i den fantastiske vesten!
Jeg synes det er rart å tenke på hvor store forskjellene er. Noen ønsker seg en utdanning mest av alt, mens noen føler at det er noe de bare må gjøre. Det kan virke som at mange i dag studerer fordi de "må", uten at de helt har noe mål og mening. Det kan nesten virke som om man må ha en utdanning for å kunne få et bra liv og for å kunne bli noe bra. Spørs om vi kanskje har for mange muligheter at vi ikke setter pris på dem?
SvarSlettsom om jeg skulle sagt det selv, Line. Akkurat det går jeg og tenker på og, og jammen tror jeg nesten at jeg er en av de noen ganger - som studerer for å studere. Målet mitt er laaangt unna!
SvarSlett